En uhøytidlig og litt skeiv festspillrefleksjon av
mailto:stein.arne.nistad@gazette.noe.noJeg sitter altså på toget. På vei hjem, etter en slags høykulturell 24, serie 1, i beste Jack Bauer-stil. Jeg har vært på festspillene i Bergen. Det er ikke min skyld. Festspillene i Bergen har for meg vært det nærmeste jeg kan huske å komme terror.Utallige konsertopptak av mer eller mindre ukjente klassiske verker på radio i barndommen tok nesten all sendetid på NRK. Jeg er og har alltid vært mer for festivaler med mer eller mindre utagerende eller fallerte rockestjerner. Men nå, festspillene på speed. Seks kulturopplevelser på et drøyt døgn. Og vi snakker kulturelle opplevelser i hardcoreutgaven av ordet. Egentlig var det samboer Mariannes ide. Hun mener hun definitivt er på et litt høyere kulturelt nivå enn meg, selv om hun etter hvert også har begynt å få et forhold til Dylan og ekte musikk. Men – hun ville altså forsøke å oppdra meg litt og la meg oppleve Festspillene – slik Festpillene virkelig kan oppleves, da fortsatt basert på hennes subjektive oppfatning.
Applaus folkens
Tog fra Oslo til Bergen er en fin opplevelse. Det gir tid til ettertanke og refleksjon. En slags langsom tid – en type tid det er for lite av. Så Bergen. Flott vær, sol varme og behagelig fravær av regn. En vakker by, en langsom by. Festspillene setter ærlig talt ikke så veldig preg på byen. Da bortsett fra noen bannere, litt oppstyr på Torgallmenningen og OiOi-festivalens applausmaskin. En skikkelig egotripp hvor du går inn i maskinen og får stående applaus fra et overentusiastisk publikum på video. Selvsagt helt fortjent.
Et puslespillVi har innkvarter oss hos gode venner, rusler rundt i byen, kjøper litt mat og lader opp. Jon Fosses første teaterstykke ”Og aldri skal vi skiljast”. Egentlig liker jeg Fosse. Hans repeterende stil, hvor samme tema bearbeides og nyanseres gjennom uttallige gjentagelser er fascinerende og har gitt ham internasjonal ry. Dette stykket er bygd opp på samme måten men det er tydelig at det er et ”ungdomsverk”. På et eller annet vis glipper det. Hva er egentlig handlingen. Hvem lever, hvem er døde. Hvem er til stede og hva er fantasi og hva er virkelighet? Det er som om noen tømmer tusen nesten identiske puslespillbiter på gulvet og ber deg lage ditt eget bilde - som verken er riktig eller galt. Det er din fortolkning som gjelder. Det hele blir ganske løst for meg. Men Fosse engasjerer. Vi og vertskapet blir sittende og diskutere stykket under middagen. Et fantastisk åtteretters måltid på Colonialen, en av Bergens aller beste restauranter. En nytelse fra a til å. Et måltid finkulturen verdig.
Det verste er at diskusjonen rundt Fosses stykke fortsetter ved frokosten dagen etter. Vi har sovet en lang velværenatt – og Fosse surrer fortsatt rundt. Marianne har oppdaget at tittelen på stykket aldri blir uttalt i teksten. Hva kan vel det bety. Ikke aner jeg, men det handler åpenbart om samliv og smerte og hjerte og den slags – såpass registrerte jeg da.
TuristenSå er det Brahms. Gratiskonsert i Grieghallen. En flott dag, i flott sal. En trio, med benevnelsen: Trio i H op. 8, for piano, cello og fiolin. Mange gråsprengte i salen. Jeg erkjenner at jeg faktisk er en av dem. Men jeg har i alle fall shorts og sandaler. Du ser ut som en turist sier Marianne. Jeg skjønner at jeg burde kostet på meg en Dylan t-skjorte, sorte jeans og sko. Kanskje mørke solbriller. Turist liksom. Men Brahms fungerer bra. Cellisten er fantastisk, pianisten ok men fiolinisten sliter. Jeg er ingen ekspert på klassisk musikk, men hun bomma til tider både på toner og timing. En litt dårlig dag på jobben. Var det ikke litt atonalt spør Marianne. Jeg nikker før vi stopper ved en relativt mystisk person. Han luker av alkohol, står med bar overkropp og en meget tykk kjetting surret rundt halsen. Vi spør om hvorfor. Han snakker om matematikk og fysikk og balanse. Han må ha kjettingen for å være i balanse om sommeren. Han må kompensere for de mange og tunge vinterklærne. Jaha sier jeg og tenker at mannen definitivt er sprøyte gal. Eller var vi utsatt for en oppsøkende kunstinstallasjon?
Et slags nederlagGal eller ikke. Vi spiser litt og skal på Carte Blanche danseforestilling ”Klunen”. Salen er stor og fylt med plastpaller. Samtidsmusikk selvfølgelig. Det betyr lyder i ymse former uten noen spesiell sammenheng eller struktur spør du meg. Danserne er skjult blant publikum og dukker liksom bare opp. Først i form av en danser som sleper rundt på plaststoler, en med kunstløpskøyter rundt halsen. Det er par-konstellasjoner av ymse slag, fremstilt i dans over og under bord, opp mot vegg. Finalen er en danser som liggende på gulvet byggende last på et lite, dvs 10 cm høyt pinneesel. Jeg føler meg dum. Jo, jeg ser at danserne kan danse, at kroppsbeherskelsen er perfekt, men jeg skjønner faktisk lite eller ingenting av hva de holder på med, hva de egentlig vil eller poenget med hele forestillingen. Nok et åpent tolkningsrom uten knagger.
Dobbel doseVi forflytter oss til neste danseforestilling. Billetten viser seg å være en billett til en dobbel økt med dans. Stykket heter ”Pixel” og er en skikkelig multimediaaffære. Det åpner foruroligende. Vi ledes til lyd noe som minner om en meget anstrengt flydur av noe slag inn i et helt mørkt rom. Derfra blir vi ført videre inn i selve installasjonene som er en 4 x 17 meter tunell. Marianne holder seg for ørene og virker skremt. Jeg tenker over hvor lang tid et menneske vil kunne oppholde seg i denne støyen uten å tørne. Jeg konkluderer at en drøy time trolig vil holde før hodet er smelta ned for godt. Heldigvis blir det roligere før det. Pixel er en veldig kul affære. Musikk, multimedia og en mannlig danser med en utrolig perfekt kropp. Et lerret som skyves frem og tilbake i tunellen. Ganske engasjerende. Den perfekte danseren formidler et slags oppgjør og forsøker å distansere seg fra sin egen fremtid, forfall eller autoriteter av ymse slag. Denne kampen blir illustrert av en mann bak lerretet. Han har en kropp mistenkelig lik min egen, som er for nedadgående og i fritt forfall. Jeg tenker at jeg må trimme mer, og kikker over på Marianne som jeg innbiller meg synes den unge perfekte dansekroppen rett og slett er ganske fin. På slutten av forstillingen danses det med et live kamera. Plutselig dukker både jeg og Marianne opp på skjermen. Og ikke nok med det! Den unge lekre zoomer inn på min vakre, og gir kameraet til henne. Så tar det egentlig litt av. Marianne filmer og den unge vakre kler seg rett og slett naken foran henne, mens Jimi Hendrix ”Hey Joe” dundrer over høytalerne. Ikke det at danseren er så VELDIG godt utstyrt, men et snev av prestasjonsangst kommer snikende. Danseren snur seg, løper inn i solnedgangen. Jo da, dette skjønner jeg noe av. Jeg må begynne å trimme…
En lett depresjonEtter forestillingen er Marianne egentlig litt deppa. Hun var så oppatt med å være flink filmpike at hun egentlig ikke fikk med seg så mye av strippeshowet. Jeg beroliger henne med at det egentlig var snakk om ganske tamme greier. Dagen er litt på hell. Vi tar en øl og beveger oss mot ”Elephant Stories”. Det viser seg å være en ganske lang forestilling. Stykket varer i nesten fire timer. I Festspillsammenheng er det imidlertid slett ikke SÅ lenge. I nabosalen spiller de den ekstremt eksperimentelle, og etter noens mening skandaleaktige forestillingen, Vildanden. Første forestilling ble stoppet i første akt etter sju timer, i to-tre tida på natta. Skal en få med seg alt må en sette av et par, tre døgn … jo da, kunst kan være krevende.
Musikk og en sprø oppfinnerMen altså Elephant Stories. En lang eksperimentell musikkteaterforestilling med talekor, multimedia og gitartrio. Heldigvis får vi utdelt en slags innledning ved inngangen, som forteller oss litt om hva vi har i vente. Utgangspunktet er, av alle ting, en reklamefilm Thomas Edison laget i 1903 for å promotere likestrøm fremfor vekselstrøm. Filmen viser hvor farlig vekselstrøm er, ved at en elefant henrettes med 6000 volt vekselstrøm. Den har trampet i hjel tre mennesker på den amerikanske landsbygda og er dømt til døden på grunn av sine overgrep. Det høres ganske snålt ut, men forestillingen er et kreativt overflødighetshorn. Her spiller klassisk musikk, ulike teaterformer og multimedia sammen. Gitartrioen fremfører Johann Sebastian Bachs Passacaglia i c-moll, Elfriede Jelineks stykke Über Tiere og Tore Vagn Lids nyskrevete Passacaglia. Forestillingen drøfter problemstillinger som handler om genetikk, ansvarlighet, psykiatri og dypest sett om menneskeverd og valg. Det er faktisk en av de mest nyskapende, engasjerende, inkluderende og spennende teaterforestillingene jeg noen gang har sett. Etter forestillingen er det en diskusjon mellom publikum, en vitenskapsfilosof, en psykolog, en genforsker og en filosof. Vi konkluderer med at dette var viktig, før vi tusler hjemover i sommernatten.
Matt, endret og positivSå sitter jeg her. Litt matt. Litte endret. Det er ganske fasinerende å bli klasebombet med en mengde impulser og inntrykk som ikke er enkle, åpenbare eller forståelige. Dette er kunstens natur. Det åpenbare og enkle flytter ingen grenser. Det gir ingen økt innsikt. Det gir ingen vekst. Derfor var dette døgnet, ironi og sarkasme til tross, verdifulle og endrende. Bergen er en fin by. Festspillene har et variert og spennende program. Jeg tror vi beveget oss i ytterkant av det tilgjengelige. Men – jeg skal til Festspillene neste år også - og anbefaler reisen på det varmeste. Jeg skal dessuten se Elephant Stories igjen, når det settes opp på Nationaltheatret 5. september. Dette tenker jeg mens togets suser mot Oslo, og Vildanden muligens har kommet til andre akt …
Stein Arne Nistad
Fidelity 39
