Anmeldelse: Together Trough Life, Bob Dylan

Together Trough Life
Bob Dylan

Bob Dylan har en forunderlig evne til å frigjøre seg fra seg selv. Han har et nesten umulig utgangspunkt. I ulike kåringer av de viktigste album gjennom alle tider er Dylan nesten alltid representert med tre-fire album helt øverst på lista. Med andre ord vil enhver ny Dylan-utgivelse måles mot det ypperste som noen gang er utgitt – og da av mannen selv.

Dylan har egentlig et ganske avklart forhold til dette. I et intervju reflekterer han over at det er noe magisk knyttet til hans tidligere arbeider. ”Darkness at the break of noon, Shadows even the silver spoon, The handmade blade, the child's balloon, Eclipses both the sun and moon ”. ”Forsøk å skrive noe sånt” sier han og fortsetter: ”Jeg gjorde det – men kan ikke det lenger. Men jeg kan gjøre andre ting …”.

Together Trough Life er definitivt en annen ting. Etter det fantastiske comeback-albumet ”Time out of mind” fulgte han opp med ”Love & Theft” og bestselgeren ”Modern Times”. Det sistnevnte toppet listene i USA og mange andre land. Den nye utgivelsen er ikke en videreføring av disse arbeidene. Albumet går både musikalsk og tekstmessig i en annen retning. Tekstene er av ukjente årsaker skrevet i samarbeid med Grateful Deads Robert Hunter. Dylan har samarbeidet med han før på det ganske slette albumet Down In The Groove.

Temaet i tekstene denne gangen er kjærlighet i ymse varianter, fortalt både med sarkasme, humor og ironi. Har du for eksempel hørt Dylan le? Det skjer her på ”My wife`s hometown”. Det er kun et par tre sanger som i kjent stil oppfattes som refsende og kritiske. Aller tydeligst er det på ”It`s all good” hvor Dylan beskriver hvordan alt er i ferd med og degenereres og forflates, samtidig som makta kommuniserer ”It`s all good”. En slags ”gi faen” holdning hvor alt går til grunne i en dødsspiral på innerskjær.

Musikerne på utgivelsen er deler av Dylans faste turneband forsterket med Los Lobos David Hidalgo på trekkspill og Tom Pettys høyre hand, Mike Campbell på gitar. Begge disse bidrar til å skape nye lydbilder og en annen type energi. Campbells gitarspill gir mye mer trøkk i bandet. Dylans faste band har i dagens utgave etter min mening et problem med uinspirerte og lite utagerende gitarister.

Musikalsk er Dylan også på en annerledes reise. Førsteinntrykket er et slags cafe-band på grensen mellom sydstatene og Mexico. Et samspilt band, utpreget livefeeling og bluesinspirasjon. Etterhvert blir det klart at en slik beskrivelse er altfor enkel. Dylan smelter sammen impulser fra ulike musikalske retninger og skaper en slags ny musikk. Den er igjenkjennbar, men allikevel unik og særpreget. Derfor kan den heller ikke klassifiseres som tex-mex eller blues eller noe annet. Dette er Dylans musikk hvor han destillerer og reformulerer og leker. Faktisk har ”Together Trough Life” mye til felles både med ”The Basement Tapes” og ”New Morning” pussig nok uten å være en kopi eller ligne på noen av dem. Albumet opplever jeg også som noe av det mer konsistente Dylan har laget. Alt henger sammen og skaper en særegen og unik stemning som bærer igjennom hele albumet.

Albumet er preget av en positiv energi og spilleglede. Det er tydelig at dette prosjektet er noe både Dylan og bandet har stor glede av å realisere. Årsaken er kanskje å finne i det faktumet at albumet poppet opp ut fra ingenting. Dylan skulle skrive en sang til Olivier Dahans nye film “My Own Love Song”. Dylan ble åpenbart inspirert og albumet ble skapt i løpet av en kort, intens og inspirert periode.

Together Trough Life er definitivt ikke Dylans beste eller viktigste album – men kanskje det mest frigjorte. Det føyer seg pent inn i rekken av Dylans utrolig flotte utgivelser sent i karrieren. Som den største har Dylan ikke lenger noe å bevise. At han nok engang tryller frem et album som er engasjerende, nyskapende og som i tillegg topper hitlistene, er både oppsiktsvekkende og gledelig. Dylan og hans publikum er fortsatt Together Trough Life.


Stein Arne Nistad
Fidelity nr 39