Anmeldelse: Tell Tale Signs, Bob Dylan

Dylans plateselskap har de siste årene funnet det nødvendig å gi ut minst en Dylan-CD i året. Med unntak av Dylans siste studioplate ”Moderen Times” har kvaliteten vært varierende. Direkte håpløs var fjorårets ”Dylan” som den siste i en etter hvert betydelig antall ”greatest- or not so greatest hits”-utgivelser. Denne høsten er det imidlertid ”The bootleg series volum. 8” som gjelder.

Som sikkert mange kjenner til stammer selve ”bootleg” begrepet fra Dylan. Den første bootleg i historien var dobbelt-LPen ”Greate white wonder”, som kom på slutten av sekstitallet. Derfra har det bokstavlig talt gått slag i slag. Dylan er trolig den artist i verden som har ”utgitt” flest bootlegplater. Plateselskapet tok konsekvensen av dette og ville konkurrere med piratene. Derfor utga de tidlig på nittitallet ”The bootleg series (Rare & Unreleased) vol 1-3, 1961-1991”. Den besto av låter som Dylan av ulike årsaker hadde kassert, men som hadde sirkulert på bootlegs i årevis. Samlingen er et skattekammer – ikke minst fordi sangene for første gang ble utgitt med bra lyd.

Siden den første utgivelsen i ”The bootleg series” er det utgitt ikke mindre enn fire samlinger (vol 4, 5, 6 og 7) med liveopptak fra ulike epoker i Dylans karriere. Nå foreligger vol 8. Denne gangen er det nok engang snakk om ”rare and unreleased”. Platen spenner over årene fra 1989 til 2006. Dette var en periode som for Dylans del både var preget av kreativ tørke og en fabelaktig gjenreising av karrieren. Det startet med ”Time out of mind” i 1997 og fortsatte med ”Love and Theft” i 2001 og ”Modern Times” i 2006.

”Tell Tale Signs”, som utgivelsen er kalt, finnes i ikke mindre enn fire utgaver. Det er et fenomen jeg skal komme tilbake til. Den jeg forholder meg til her, er dobbel-CD-utgaven som inneholder til sammen 27 spor.
Ved første øyekast virker samlingen som et sammenrasket oppkok. Her finnes kun seks helt nye innspillinger, fem liveinnspillinger, mens resten er alternative utgaver av allerede utgitte studioinnspillinger. Som om ikke det var nok er to av sangene presentert i to alternative utgaver.

I virkeligheten fortoner samlingen seg helt annerledes. Det er som om noen har vært inne i Picassos atelier, funnet en drøss nye mesterverk og løftet dem ut i lyset. Det er flere oppsiktsvekkende ting ved denne utgivelsen. For det første har en lykkes med å sette sammen to CDer som fremstår forbløffende helhetlige til tross for at de begge henter materiale fra et langt tidsrom. Spesielt den første CDen fremstår som en slags ”ny” Dylan-plate, som vil ha verdi uansett om en kjenner originalstoffet eller ei. For kjennere av Dylans musikk er møtet med de alternative innspillingene både en sjokkerende og oppklarende opplevelse. Sjokkerende fordi de alternative innspillingene i mange tilfeller er svært forskjellige fra de versjonene som allerede er utgitt. Det er som å få et innblikk i selve skapelsesprosessen. Den ene versjonen er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Versjonene er bare ulike og med et annet musikalsk fokus.

Et godt eksempel er ”Dignity” som finnes i to utgaver på denne utgivelsen. Den første er en strippet demo-utgave, hvor Dylan synger til eget pianoarrangement. Versjonen er sjelsettende og byr på en sjelden kraft og tilstedeværelse. Dessuten har sangen et helt annerledes siste vers enn tidligere utgitte versjoner. Den andre utgaven er gjennomprodusert men har en helt annen rytme og takt. Sangen drives fram av en ”svampet” bass. Versjonen ligger nærmere opp til ”original” versjonen, men oppleves likevel veldig forskjellig. Slik kunne en i grunn fortsette å analysere hver eneste av de alternative versjonene. Det forunderlige er at kvaliteten på de alternative utgavene er så høy. Dette viser at Dylans behov for å ”strekke” og ”tøye” sitt stoff i stadige nye liveversjoner er en del av Dylans kreative prosess også i studio.

De fem liveopptakene på platen er av litt varierende kvalitet. ”High Water (For Charley Patton)” er etter min mening det beste. Dylan synger med en sjelden intensitet. Bandet bak er en eneste stor nytelse og leverer en eksplosiv utgave av låten. Dylan flytter her sin egen låt like langt som Jimi Hendrix i sin tid gjorde med Dylans ”All along the watchtower.”

En annen dimensjon ved ”Tell tale signs” er at utgivelsen viser Dylan i all sin bredde både musikalsk og tekstmessig. Samlingen peker desuten på Dylans røtter. Her er både Dylans eget stoff og tradisjonsstoff smeltet sammen i skjønn forening. Samlingen viser til fulle hvilken enestående rolle Dylan har som brobygger mellom tradisjonell blues og folk til moderne pop og rock slik vi kjenner den.
Lyden og produksjonen holder bra kvalitet. Det er tydelig at en har forsøkt å skape en helhetlig sound ved å ”komponere” samlingen slik at en unngår musikalsk og produksjonsmessig ”hopp og sprett”.

Som tidligere nevnt kommer ”Tell tale signs” i tre forskjellige CD-utgaver, med henholdsvis en, to eller tre CDer. Som om dette ikke er nok, så kommer utgivelsen på vinyl sener i år. Den innholder to ekstra og unike spor kun tilgjengelig på vinyl. De mange utgavene og ikke minst Sonys aggressive prising er min eneste virkelige innvending mot utgivelsen. Den mest eksklusive utgaven koster 919 kroner og inneholder en ekstra CD. Med andre ord – dette handler om ren kommersiell spekulasjon.

Alt i alt er ”Tell tale signs” en ekstremt spennende utgivelse. De som er kjennere av Dylan har fått en utgivelse som både forklarer og gir ny innsikt. For andre er ”Tell Tale Sings” en meget høreverdig utgivelse som byr på en samling sanger få artister er i stand til å skape i hele sin karriere. Dylan har plukket disse fra overskuddslageret. Fantastisk!



Fidelity 25, Stein Arne Nistad

PS: Den tredje CDen i den eksklusive utgaven var ikke tilgjengelig da anmeldelsen ble skrevet. Imidlertid er den like spennede som de to jeg skrev om!