New Morning
The Basement Tapes
Before the Flood
Jeg har tidligere i denne spalten vært kritisk til hvor langt Sony skal presse Dylan-sitronen. Rett før Dylan kommer med sin 33 studioplate ”Together through life” (som kommer i tre-fire utgaver og som jeg kommer tilbake til i neste utgave av Fidelity), gir Sony ut remastrede utgaver av tre av Dylans tidligere plater.
Å oppgradere lyden på Dylans utgivelser er et prosjekt Sony har hatt gående snart i ti år. Mange husker sikkert det store løftet hvor femten av Dylans utgivelser kom i remastret hybrid CD/SACD (endog noen i 5.1 miks) samtidig. Med disse tre siste utgivelsene er faktisk Sonys oppgraderingsprosjekt i ferd med og fullføres.
Spørsmålet er selvsagt om det er verdt å investere i disse nye utgivelsene? For meg er svaret veldig enkelt. For det første ble de originale CD utgivelsene gitt ut på et tidspunkt hvor CD teknologien ikke var kommet veldig langt. I tillegg var mange av utgivelsene basert på ganske slurvete opptak eller mikser. Det verste eksemplet var ”Street Legal” som både på CD og LP var en nokså blodfattig affære, preget av et flatt lydbilde med svært begrenset dynamikk. Først i 1999 kom platen i remikset og remastret utgave som ytet mesterverket full rettferdighet.
Også på disse tre siste utgivelsene som nå foreligger gjør den lydmessige oppgraderingen at platene fremstår ganske annerledes enn de gamle CD- og faktisk også LP-utgavene. Aller tydeligst er dette på ”New morning” som av mange er regnet som en av Dylans mer middelmådige utgivelser. I den nye utgaven fremstår utgivelsen langt mer homogen, og ikke minst musikalsk. Detaljer i lydbildet, økt dynamikk og ikke minst det faktum at både stemmer og instrumenter fremstår langt klarere og mer profilert, gjør at utgivelsen blir ”ny” og spennende å lytte til.
Klassikeren ”The Basement tapes” som Dylan og the Band spilte inn i en kjeller i Woodstock har også fått et betydelig løft. Den sirkulerte som bootleg frem til midten av syttitallet før CBS fant tiden inne til å gi den ut. Platen har alltid vært preget av at dette i utgangspunktet var demotaper som det aldri var planlagt at skulle utgis. Likevel har en på denne utgivelsen på mystisk vis greid å skape akseptabel lyd hvor økt dynamikk og klarhet er stikkord. Dessuten er The Basement tapes” i utgangspunktet en ufattelig bra plate som til fulle dokumenterer magien mellom Dylan og The Band.
Denne magien preger også konsertalbumet ”Before the flood” som kom i 1974. ”På sitt beste er dette det sprøeste og sterkeste rock and roll som noensinne er innspilt. Alle lignende konsertalbum faller pladask. The Rolling Stones er mekaniske dukker i sammenligning, The Faces bare slurvete, The Grateful Dead positivt stille.” skrev den sagnomsuste kritikeren Robert Christgau da platen kom. På denne nye utgivelsen er klarheten, detaljene, magien og energien enda tydeligere. Dylans og The Bands nærvær, musikalitet og kreative kraft på ”Befoor the Flood” krysser både tid og rom.
Fidelity 38, Stein Arne Nistad
Viser innlegg med etiketten Bob Dylan. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bob Dylan. Vis alle innlegg
tirsdag 23. juni 2009
Anmeldelse: Tell Tale Signs, Bob Dylan
Dylans plateselskap har de siste årene funnet det nødvendig å gi ut minst en Dylan-CD i året. Med unntak av Dylans siste studioplate ”Moderen Times” har kvaliteten vært varierende. Direkte håpløs var fjorårets ”Dylan” som den siste i en etter hvert betydelig antall ”greatest- or not so greatest hits”-utgivelser. Denne høsten er det imidlertid ”The bootleg series volum. 8” som gjelder.
Som sikkert mange kjenner til stammer selve ”bootleg” begrepet fra Dylan. Den første bootleg i historien var dobbelt-LPen ”Greate white wonder”, som kom på slutten av sekstitallet. Derfra har det bokstavlig talt gått slag i slag. Dylan er trolig den artist i verden som har ”utgitt” flest bootlegplater. Plateselskapet tok konsekvensen av dette og ville konkurrere med piratene. Derfor utga de tidlig på nittitallet ”The bootleg series (Rare & Unreleased) vol 1-3, 1961-1991”. Den besto av låter som Dylan av ulike årsaker hadde kassert, men som hadde sirkulert på bootlegs i årevis. Samlingen er et skattekammer – ikke minst fordi sangene for første gang ble utgitt med bra lyd.
Siden den første utgivelsen i ”The bootleg series” er det utgitt ikke mindre enn fire samlinger (vol 4, 5, 6 og 7) med liveopptak fra ulike epoker i Dylans karriere. Nå foreligger vol 8. Denne gangen er det nok engang snakk om ”rare and unreleased”. Platen spenner over årene fra 1989 til 2006. Dette var en periode som for Dylans del både var preget av kreativ tørke og en fabelaktig gjenreising av karrieren. Det startet med ”Time out of mind” i 1997 og fortsatte med ”Love and Theft” i 2001 og ”Modern Times” i 2006.
”Tell Tale Signs”, som utgivelsen er kalt, finnes i ikke mindre enn fire utgaver. Det er et fenomen jeg skal komme tilbake til. Den jeg forholder meg til her, er dobbel-CD-utgaven som inneholder til sammen 27 spor.
Ved første øyekast virker samlingen som et sammenrasket oppkok. Her finnes kun seks helt nye innspillinger, fem liveinnspillinger, mens resten er alternative utgaver av allerede utgitte studioinnspillinger. Som om ikke det var nok er to av sangene presentert i to alternative utgaver.
I virkeligheten fortoner samlingen seg helt annerledes. Det er som om noen har vært inne i Picassos atelier, funnet en drøss nye mesterverk og løftet dem ut i lyset. Det er flere oppsiktsvekkende ting ved denne utgivelsen. For det første har en lykkes med å sette sammen to CDer som fremstår forbløffende helhetlige til tross for at de begge henter materiale fra et langt tidsrom. Spesielt den første CDen fremstår som en slags ”ny” Dylan-plate, som vil ha verdi uansett om en kjenner originalstoffet eller ei. For kjennere av Dylans musikk er møtet med de alternative innspillingene både en sjokkerende og oppklarende opplevelse. Sjokkerende fordi de alternative innspillingene i mange tilfeller er svært forskjellige fra de versjonene som allerede er utgitt. Det er som å få et innblikk i selve skapelsesprosessen. Den ene versjonen er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Versjonene er bare ulike og med et annet musikalsk fokus.
Et godt eksempel er ”Dignity” som finnes i to utgaver på denne utgivelsen. Den første er en strippet demo-utgave, hvor Dylan synger til eget pianoarrangement. Versjonen er sjelsettende og byr på en sjelden kraft og tilstedeværelse. Dessuten har sangen et helt annerledes siste vers enn tidligere utgitte versjoner. Den andre utgaven er gjennomprodusert men har en helt annen rytme og takt. Sangen drives fram av en ”svampet” bass. Versjonen ligger nærmere opp til ”original” versjonen, men oppleves likevel veldig forskjellig. Slik kunne en i grunn fortsette å analysere hver eneste av de alternative versjonene. Det forunderlige er at kvaliteten på de alternative utgavene er så høy. Dette viser at Dylans behov for å ”strekke” og ”tøye” sitt stoff i stadige nye liveversjoner er en del av Dylans kreative prosess også i studio.
De fem liveopptakene på platen er av litt varierende kvalitet. ”High Water (For Charley Patton)” er etter min mening det beste. Dylan synger med en sjelden intensitet. Bandet bak er en eneste stor nytelse og leverer en eksplosiv utgave av låten. Dylan flytter her sin egen låt like langt som Jimi Hendrix i sin tid gjorde med Dylans ”All along the watchtower.”
En annen dimensjon ved ”Tell tale signs” er at utgivelsen viser Dylan i all sin bredde både musikalsk og tekstmessig. Samlingen peker desuten på Dylans røtter. Her er både Dylans eget stoff og tradisjonsstoff smeltet sammen i skjønn forening. Samlingen viser til fulle hvilken enestående rolle Dylan har som brobygger mellom tradisjonell blues og folk til moderne pop og rock slik vi kjenner den.
Lyden og produksjonen holder bra kvalitet. Det er tydelig at en har forsøkt å skape en helhetlig sound ved å ”komponere” samlingen slik at en unngår musikalsk og produksjonsmessig ”hopp og sprett”.
Som tidligere nevnt kommer ”Tell tale signs” i tre forskjellige CD-utgaver, med henholdsvis en, to eller tre CDer. Som om dette ikke er nok, så kommer utgivelsen på vinyl sener i år. Den innholder to ekstra og unike spor kun tilgjengelig på vinyl. De mange utgavene og ikke minst Sonys aggressive prising er min eneste virkelige innvending mot utgivelsen. Den mest eksklusive utgaven koster 919 kroner og inneholder en ekstra CD. Med andre ord – dette handler om ren kommersiell spekulasjon.
Alt i alt er ”Tell tale signs” en ekstremt spennende utgivelse. De som er kjennere av Dylan har fått en utgivelse som både forklarer og gir ny innsikt. For andre er ”Tell Tale Sings” en meget høreverdig utgivelse som byr på en samling sanger få artister er i stand til å skape i hele sin karriere. Dylan har plukket disse fra overskuddslageret. Fantastisk!
Fidelity 25, Stein Arne Nistad
PS: Den tredje CDen i den eksklusive utgaven var ikke tilgjengelig da anmeldelsen ble skrevet. Imidlertid er den like spennede som de to jeg skrev om!
Som sikkert mange kjenner til stammer selve ”bootleg” begrepet fra Dylan. Den første bootleg i historien var dobbelt-LPen ”Greate white wonder”, som kom på slutten av sekstitallet. Derfra har det bokstavlig talt gått slag i slag. Dylan er trolig den artist i verden som har ”utgitt” flest bootlegplater. Plateselskapet tok konsekvensen av dette og ville konkurrere med piratene. Derfor utga de tidlig på nittitallet ”The bootleg series (Rare & Unreleased) vol 1-3, 1961-1991”. Den besto av låter som Dylan av ulike årsaker hadde kassert, men som hadde sirkulert på bootlegs i årevis. Samlingen er et skattekammer – ikke minst fordi sangene for første gang ble utgitt med bra lyd.
Siden den første utgivelsen i ”The bootleg series” er det utgitt ikke mindre enn fire samlinger (vol 4, 5, 6 og 7) med liveopptak fra ulike epoker i Dylans karriere. Nå foreligger vol 8. Denne gangen er det nok engang snakk om ”rare and unreleased”. Platen spenner over årene fra 1989 til 2006. Dette var en periode som for Dylans del både var preget av kreativ tørke og en fabelaktig gjenreising av karrieren. Det startet med ”Time out of mind” i 1997 og fortsatte med ”Love and Theft” i 2001 og ”Modern Times” i 2006.
”Tell Tale Signs”, som utgivelsen er kalt, finnes i ikke mindre enn fire utgaver. Det er et fenomen jeg skal komme tilbake til. Den jeg forholder meg til her, er dobbel-CD-utgaven som inneholder til sammen 27 spor.
Ved første øyekast virker samlingen som et sammenrasket oppkok. Her finnes kun seks helt nye innspillinger, fem liveinnspillinger, mens resten er alternative utgaver av allerede utgitte studioinnspillinger. Som om ikke det var nok er to av sangene presentert i to alternative utgaver.
I virkeligheten fortoner samlingen seg helt annerledes. Det er som om noen har vært inne i Picassos atelier, funnet en drøss nye mesterverk og løftet dem ut i lyset. Det er flere oppsiktsvekkende ting ved denne utgivelsen. For det første har en lykkes med å sette sammen to CDer som fremstår forbløffende helhetlige til tross for at de begge henter materiale fra et langt tidsrom. Spesielt den første CDen fremstår som en slags ”ny” Dylan-plate, som vil ha verdi uansett om en kjenner originalstoffet eller ei. For kjennere av Dylans musikk er møtet med de alternative innspillingene både en sjokkerende og oppklarende opplevelse. Sjokkerende fordi de alternative innspillingene i mange tilfeller er svært forskjellige fra de versjonene som allerede er utgitt. Det er som å få et innblikk i selve skapelsesprosessen. Den ene versjonen er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Versjonene er bare ulike og med et annet musikalsk fokus.
Et godt eksempel er ”Dignity” som finnes i to utgaver på denne utgivelsen. Den første er en strippet demo-utgave, hvor Dylan synger til eget pianoarrangement. Versjonen er sjelsettende og byr på en sjelden kraft og tilstedeværelse. Dessuten har sangen et helt annerledes siste vers enn tidligere utgitte versjoner. Den andre utgaven er gjennomprodusert men har en helt annen rytme og takt. Sangen drives fram av en ”svampet” bass. Versjonen ligger nærmere opp til ”original” versjonen, men oppleves likevel veldig forskjellig. Slik kunne en i grunn fortsette å analysere hver eneste av de alternative versjonene. Det forunderlige er at kvaliteten på de alternative utgavene er så høy. Dette viser at Dylans behov for å ”strekke” og ”tøye” sitt stoff i stadige nye liveversjoner er en del av Dylans kreative prosess også i studio.
De fem liveopptakene på platen er av litt varierende kvalitet. ”High Water (For Charley Patton)” er etter min mening det beste. Dylan synger med en sjelden intensitet. Bandet bak er en eneste stor nytelse og leverer en eksplosiv utgave av låten. Dylan flytter her sin egen låt like langt som Jimi Hendrix i sin tid gjorde med Dylans ”All along the watchtower.”
En annen dimensjon ved ”Tell tale signs” er at utgivelsen viser Dylan i all sin bredde både musikalsk og tekstmessig. Samlingen peker desuten på Dylans røtter. Her er både Dylans eget stoff og tradisjonsstoff smeltet sammen i skjønn forening. Samlingen viser til fulle hvilken enestående rolle Dylan har som brobygger mellom tradisjonell blues og folk til moderne pop og rock slik vi kjenner den.
Lyden og produksjonen holder bra kvalitet. Det er tydelig at en har forsøkt å skape en helhetlig sound ved å ”komponere” samlingen slik at en unngår musikalsk og produksjonsmessig ”hopp og sprett”.
Som tidligere nevnt kommer ”Tell tale signs” i tre forskjellige CD-utgaver, med henholdsvis en, to eller tre CDer. Som om dette ikke er nok, så kommer utgivelsen på vinyl sener i år. Den innholder to ekstra og unike spor kun tilgjengelig på vinyl. De mange utgavene og ikke minst Sonys aggressive prising er min eneste virkelige innvending mot utgivelsen. Den mest eksklusive utgaven koster 919 kroner og inneholder en ekstra CD. Med andre ord – dette handler om ren kommersiell spekulasjon.
Alt i alt er ”Tell tale signs” en ekstremt spennende utgivelse. De som er kjennere av Dylan har fått en utgivelse som både forklarer og gir ny innsikt. For andre er ”Tell Tale Sings” en meget høreverdig utgivelse som byr på en samling sanger få artister er i stand til å skape i hele sin karriere. Dylan har plukket disse fra overskuddslageret. Fantastisk!
Fidelity 25, Stein Arne Nistad
PS: Den tredje CDen i den eksklusive utgaven var ikke tilgjengelig da anmeldelsen ble skrevet. Imidlertid er den like spennede som de to jeg skrev om!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
