New Morning
The Basement Tapes
Before the Flood
Jeg har tidligere i denne spalten vært kritisk til hvor langt Sony skal presse Dylan-sitronen. Rett før Dylan kommer med sin 33 studioplate ”Together through life” (som kommer i tre-fire utgaver og som jeg kommer tilbake til i neste utgave av Fidelity), gir Sony ut remastrede utgaver av tre av Dylans tidligere plater.
Å oppgradere lyden på Dylans utgivelser er et prosjekt Sony har hatt gående snart i ti år. Mange husker sikkert det store løftet hvor femten av Dylans utgivelser kom i remastret hybrid CD/SACD (endog noen i 5.1 miks) samtidig. Med disse tre siste utgivelsene er faktisk Sonys oppgraderingsprosjekt i ferd med og fullføres.
Spørsmålet er selvsagt om det er verdt å investere i disse nye utgivelsene? For meg er svaret veldig enkelt. For det første ble de originale CD utgivelsene gitt ut på et tidspunkt hvor CD teknologien ikke var kommet veldig langt. I tillegg var mange av utgivelsene basert på ganske slurvete opptak eller mikser. Det verste eksemplet var ”Street Legal” som både på CD og LP var en nokså blodfattig affære, preget av et flatt lydbilde med svært begrenset dynamikk. Først i 1999 kom platen i remikset og remastret utgave som ytet mesterverket full rettferdighet.
Også på disse tre siste utgivelsene som nå foreligger gjør den lydmessige oppgraderingen at platene fremstår ganske annerledes enn de gamle CD- og faktisk også LP-utgavene. Aller tydeligst er dette på ”New morning” som av mange er regnet som en av Dylans mer middelmådige utgivelser. I den nye utgaven fremstår utgivelsen langt mer homogen, og ikke minst musikalsk. Detaljer i lydbildet, økt dynamikk og ikke minst det faktum at både stemmer og instrumenter fremstår langt klarere og mer profilert, gjør at utgivelsen blir ”ny” og spennende å lytte til.
Klassikeren ”The Basement tapes” som Dylan og the Band spilte inn i en kjeller i Woodstock har også fått et betydelig løft. Den sirkulerte som bootleg frem til midten av syttitallet før CBS fant tiden inne til å gi den ut. Platen har alltid vært preget av at dette i utgangspunktet var demotaper som det aldri var planlagt at skulle utgis. Likevel har en på denne utgivelsen på mystisk vis greid å skape akseptabel lyd hvor økt dynamikk og klarhet er stikkord. Dessuten er The Basement tapes” i utgangspunktet en ufattelig bra plate som til fulle dokumenterer magien mellom Dylan og The Band.
Denne magien preger også konsertalbumet ”Before the flood” som kom i 1974. ”På sitt beste er dette det sprøeste og sterkeste rock and roll som noensinne er innspilt. Alle lignende konsertalbum faller pladask. The Rolling Stones er mekaniske dukker i sammenligning, The Faces bare slurvete, The Grateful Dead positivt stille.” skrev den sagnomsuste kritikeren Robert Christgau da platen kom. På denne nye utgivelsen er klarheten, detaljene, magien og energien enda tydeligere. Dylans og The Bands nærvær, musikalitet og kreative kraft på ”Befoor the Flood” krysser både tid og rom.
Fidelity 38, Stein Arne Nistad
tirsdag 23. juni 2009
Anmeldelse: Tell Tale Signs, Bob Dylan
Dylans plateselskap har de siste årene funnet det nødvendig å gi ut minst en Dylan-CD i året. Med unntak av Dylans siste studioplate ”Moderen Times” har kvaliteten vært varierende. Direkte håpløs var fjorårets ”Dylan” som den siste i en etter hvert betydelig antall ”greatest- or not so greatest hits”-utgivelser. Denne høsten er det imidlertid ”The bootleg series volum. 8” som gjelder.
Som sikkert mange kjenner til stammer selve ”bootleg” begrepet fra Dylan. Den første bootleg i historien var dobbelt-LPen ”Greate white wonder”, som kom på slutten av sekstitallet. Derfra har det bokstavlig talt gått slag i slag. Dylan er trolig den artist i verden som har ”utgitt” flest bootlegplater. Plateselskapet tok konsekvensen av dette og ville konkurrere med piratene. Derfor utga de tidlig på nittitallet ”The bootleg series (Rare & Unreleased) vol 1-3, 1961-1991”. Den besto av låter som Dylan av ulike årsaker hadde kassert, men som hadde sirkulert på bootlegs i årevis. Samlingen er et skattekammer – ikke minst fordi sangene for første gang ble utgitt med bra lyd.
Siden den første utgivelsen i ”The bootleg series” er det utgitt ikke mindre enn fire samlinger (vol 4, 5, 6 og 7) med liveopptak fra ulike epoker i Dylans karriere. Nå foreligger vol 8. Denne gangen er det nok engang snakk om ”rare and unreleased”. Platen spenner over årene fra 1989 til 2006. Dette var en periode som for Dylans del både var preget av kreativ tørke og en fabelaktig gjenreising av karrieren. Det startet med ”Time out of mind” i 1997 og fortsatte med ”Love and Theft” i 2001 og ”Modern Times” i 2006.
”Tell Tale Signs”, som utgivelsen er kalt, finnes i ikke mindre enn fire utgaver. Det er et fenomen jeg skal komme tilbake til. Den jeg forholder meg til her, er dobbel-CD-utgaven som inneholder til sammen 27 spor.
Ved første øyekast virker samlingen som et sammenrasket oppkok. Her finnes kun seks helt nye innspillinger, fem liveinnspillinger, mens resten er alternative utgaver av allerede utgitte studioinnspillinger. Som om ikke det var nok er to av sangene presentert i to alternative utgaver.
I virkeligheten fortoner samlingen seg helt annerledes. Det er som om noen har vært inne i Picassos atelier, funnet en drøss nye mesterverk og løftet dem ut i lyset. Det er flere oppsiktsvekkende ting ved denne utgivelsen. For det første har en lykkes med å sette sammen to CDer som fremstår forbløffende helhetlige til tross for at de begge henter materiale fra et langt tidsrom. Spesielt den første CDen fremstår som en slags ”ny” Dylan-plate, som vil ha verdi uansett om en kjenner originalstoffet eller ei. For kjennere av Dylans musikk er møtet med de alternative innspillingene både en sjokkerende og oppklarende opplevelse. Sjokkerende fordi de alternative innspillingene i mange tilfeller er svært forskjellige fra de versjonene som allerede er utgitt. Det er som å få et innblikk i selve skapelsesprosessen. Den ene versjonen er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Versjonene er bare ulike og med et annet musikalsk fokus.
Et godt eksempel er ”Dignity” som finnes i to utgaver på denne utgivelsen. Den første er en strippet demo-utgave, hvor Dylan synger til eget pianoarrangement. Versjonen er sjelsettende og byr på en sjelden kraft og tilstedeværelse. Dessuten har sangen et helt annerledes siste vers enn tidligere utgitte versjoner. Den andre utgaven er gjennomprodusert men har en helt annen rytme og takt. Sangen drives fram av en ”svampet” bass. Versjonen ligger nærmere opp til ”original” versjonen, men oppleves likevel veldig forskjellig. Slik kunne en i grunn fortsette å analysere hver eneste av de alternative versjonene. Det forunderlige er at kvaliteten på de alternative utgavene er så høy. Dette viser at Dylans behov for å ”strekke” og ”tøye” sitt stoff i stadige nye liveversjoner er en del av Dylans kreative prosess også i studio.
De fem liveopptakene på platen er av litt varierende kvalitet. ”High Water (For Charley Patton)” er etter min mening det beste. Dylan synger med en sjelden intensitet. Bandet bak er en eneste stor nytelse og leverer en eksplosiv utgave av låten. Dylan flytter her sin egen låt like langt som Jimi Hendrix i sin tid gjorde med Dylans ”All along the watchtower.”
En annen dimensjon ved ”Tell tale signs” er at utgivelsen viser Dylan i all sin bredde både musikalsk og tekstmessig. Samlingen peker desuten på Dylans røtter. Her er både Dylans eget stoff og tradisjonsstoff smeltet sammen i skjønn forening. Samlingen viser til fulle hvilken enestående rolle Dylan har som brobygger mellom tradisjonell blues og folk til moderne pop og rock slik vi kjenner den.
Lyden og produksjonen holder bra kvalitet. Det er tydelig at en har forsøkt å skape en helhetlig sound ved å ”komponere” samlingen slik at en unngår musikalsk og produksjonsmessig ”hopp og sprett”.
Som tidligere nevnt kommer ”Tell tale signs” i tre forskjellige CD-utgaver, med henholdsvis en, to eller tre CDer. Som om dette ikke er nok, så kommer utgivelsen på vinyl sener i år. Den innholder to ekstra og unike spor kun tilgjengelig på vinyl. De mange utgavene og ikke minst Sonys aggressive prising er min eneste virkelige innvending mot utgivelsen. Den mest eksklusive utgaven koster 919 kroner og inneholder en ekstra CD. Med andre ord – dette handler om ren kommersiell spekulasjon.
Alt i alt er ”Tell tale signs” en ekstremt spennende utgivelse. De som er kjennere av Dylan har fått en utgivelse som både forklarer og gir ny innsikt. For andre er ”Tell Tale Sings” en meget høreverdig utgivelse som byr på en samling sanger få artister er i stand til å skape i hele sin karriere. Dylan har plukket disse fra overskuddslageret. Fantastisk!
Fidelity 25, Stein Arne Nistad
PS: Den tredje CDen i den eksklusive utgaven var ikke tilgjengelig da anmeldelsen ble skrevet. Imidlertid er den like spennede som de to jeg skrev om!
Som sikkert mange kjenner til stammer selve ”bootleg” begrepet fra Dylan. Den første bootleg i historien var dobbelt-LPen ”Greate white wonder”, som kom på slutten av sekstitallet. Derfra har det bokstavlig talt gått slag i slag. Dylan er trolig den artist i verden som har ”utgitt” flest bootlegplater. Plateselskapet tok konsekvensen av dette og ville konkurrere med piratene. Derfor utga de tidlig på nittitallet ”The bootleg series (Rare & Unreleased) vol 1-3, 1961-1991”. Den besto av låter som Dylan av ulike årsaker hadde kassert, men som hadde sirkulert på bootlegs i årevis. Samlingen er et skattekammer – ikke minst fordi sangene for første gang ble utgitt med bra lyd.
Siden den første utgivelsen i ”The bootleg series” er det utgitt ikke mindre enn fire samlinger (vol 4, 5, 6 og 7) med liveopptak fra ulike epoker i Dylans karriere. Nå foreligger vol 8. Denne gangen er det nok engang snakk om ”rare and unreleased”. Platen spenner over årene fra 1989 til 2006. Dette var en periode som for Dylans del både var preget av kreativ tørke og en fabelaktig gjenreising av karrieren. Det startet med ”Time out of mind” i 1997 og fortsatte med ”Love and Theft” i 2001 og ”Modern Times” i 2006.
”Tell Tale Signs”, som utgivelsen er kalt, finnes i ikke mindre enn fire utgaver. Det er et fenomen jeg skal komme tilbake til. Den jeg forholder meg til her, er dobbel-CD-utgaven som inneholder til sammen 27 spor.
Ved første øyekast virker samlingen som et sammenrasket oppkok. Her finnes kun seks helt nye innspillinger, fem liveinnspillinger, mens resten er alternative utgaver av allerede utgitte studioinnspillinger. Som om ikke det var nok er to av sangene presentert i to alternative utgaver.
I virkeligheten fortoner samlingen seg helt annerledes. Det er som om noen har vært inne i Picassos atelier, funnet en drøss nye mesterverk og løftet dem ut i lyset. Det er flere oppsiktsvekkende ting ved denne utgivelsen. For det første har en lykkes med å sette sammen to CDer som fremstår forbløffende helhetlige til tross for at de begge henter materiale fra et langt tidsrom. Spesielt den første CDen fremstår som en slags ”ny” Dylan-plate, som vil ha verdi uansett om en kjenner originalstoffet eller ei. For kjennere av Dylans musikk er møtet med de alternative innspillingene både en sjokkerende og oppklarende opplevelse. Sjokkerende fordi de alternative innspillingene i mange tilfeller er svært forskjellige fra de versjonene som allerede er utgitt. Det er som å få et innblikk i selve skapelsesprosessen. Den ene versjonen er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Versjonene er bare ulike og med et annet musikalsk fokus.
Et godt eksempel er ”Dignity” som finnes i to utgaver på denne utgivelsen. Den første er en strippet demo-utgave, hvor Dylan synger til eget pianoarrangement. Versjonen er sjelsettende og byr på en sjelden kraft og tilstedeværelse. Dessuten har sangen et helt annerledes siste vers enn tidligere utgitte versjoner. Den andre utgaven er gjennomprodusert men har en helt annen rytme og takt. Sangen drives fram av en ”svampet” bass. Versjonen ligger nærmere opp til ”original” versjonen, men oppleves likevel veldig forskjellig. Slik kunne en i grunn fortsette å analysere hver eneste av de alternative versjonene. Det forunderlige er at kvaliteten på de alternative utgavene er så høy. Dette viser at Dylans behov for å ”strekke” og ”tøye” sitt stoff i stadige nye liveversjoner er en del av Dylans kreative prosess også i studio.
De fem liveopptakene på platen er av litt varierende kvalitet. ”High Water (For Charley Patton)” er etter min mening det beste. Dylan synger med en sjelden intensitet. Bandet bak er en eneste stor nytelse og leverer en eksplosiv utgave av låten. Dylan flytter her sin egen låt like langt som Jimi Hendrix i sin tid gjorde med Dylans ”All along the watchtower.”
En annen dimensjon ved ”Tell tale signs” er at utgivelsen viser Dylan i all sin bredde både musikalsk og tekstmessig. Samlingen peker desuten på Dylans røtter. Her er både Dylans eget stoff og tradisjonsstoff smeltet sammen i skjønn forening. Samlingen viser til fulle hvilken enestående rolle Dylan har som brobygger mellom tradisjonell blues og folk til moderne pop og rock slik vi kjenner den.
Lyden og produksjonen holder bra kvalitet. Det er tydelig at en har forsøkt å skape en helhetlig sound ved å ”komponere” samlingen slik at en unngår musikalsk og produksjonsmessig ”hopp og sprett”.
Som tidligere nevnt kommer ”Tell tale signs” i tre forskjellige CD-utgaver, med henholdsvis en, to eller tre CDer. Som om dette ikke er nok, så kommer utgivelsen på vinyl sener i år. Den innholder to ekstra og unike spor kun tilgjengelig på vinyl. De mange utgavene og ikke minst Sonys aggressive prising er min eneste virkelige innvending mot utgivelsen. Den mest eksklusive utgaven koster 919 kroner og inneholder en ekstra CD. Med andre ord – dette handler om ren kommersiell spekulasjon.
Alt i alt er ”Tell tale signs” en ekstremt spennende utgivelse. De som er kjennere av Dylan har fått en utgivelse som både forklarer og gir ny innsikt. For andre er ”Tell Tale Sings” en meget høreverdig utgivelse som byr på en samling sanger få artister er i stand til å skape i hele sin karriere. Dylan har plukket disse fra overskuddslageret. Fantastisk!
Fidelity 25, Stein Arne Nistad
PS: Den tredje CDen i den eksklusive utgaven var ikke tilgjengelig da anmeldelsen ble skrevet. Imidlertid er den like spennede som de to jeg skrev om!
Anmeldelse: Day after tomorrow, Joan Baez
Joan Baez er var en viktig kvinne i Dylans liv. Hun slo igjennom før Dylan og Baez var folk-bevegelsens vakre engel med en klokkeklar stemme. Baez introduserte Dylan for sitt publikum og tok han med på sin turne. Etter at Dylan slo igjennom, dro han henne med på turne som sin kjæreste – uten at hun fikk opptre eller synge en tone. Forholdet mellom dem tok slutt i 1965 da Dylan dumpet henne etter alle kunstens regler og giftet seg med Sara Lownds. Dylan satte imidlertid dype spor i Baez og frarøvet henne massevis av selvtillit. I sangen “Diamonds And Rust”, som kanskje er den beste hun har laget, skriver hun: ” Well, I'll be damned , Here comes your ghost again” og fortsetter “ As I remember your eyes , Were bluer than robin's eggs, My poetry was lousy you (Dylan) said”. Han bidro i alle fall til at hun skrev en perle av en sang …
Baez har utgitt massevis av plater, mye basert på andres materiale. Hun er ironisk nok kanskje den som har utgitt flest Dylan-covere. Hennes siste plate kom i 2008. Hun er en aldrende kvinne på godt over seksti. Stemmen er ikke det den engang var og hun kunne lett havnet i ”dame i kirkekor med sprukken stemme og permanenthår”-kategorien. Det gjør hun ikke. Både produsenten Steve Earle og Baez selv forstår at den rustikke og lett hese stemmen, har så mye patina og karakter at det er nok i seg selv. Hun prøver ikke på å nå fordums høyder. Hun prøver ikke å late som hun er ung og fager. I stedet utnytter hun sitt nye utgangspunkt og har laget en flott utgivelse trygt forankret i viseland. Baez har også vært klok nok til å basere utgivelsen på andres arbeider. Vi finner sanger av blant andre Elvis Costello, Steve Earl og Tom Waits. Albumet er lekkert produsert og fungerer i mine ørere utmerket. Gjennomgående synger hun flott og avbalansert, bortsette fra på ”Jerico Road” som er en forbausende blodfattig gospelvariant. Men det er unntaket.
Joan Baez spiller på Sentrum scene i Oslo 1. Desember. Dersom hun holder samme nivå som på hennes siste livealbum ”Ring them bells” kan det bli en flott konsert med en av sekstitallets aller største stjerner.
Fidelity 39, Stein Arne Nistad
Baez har utgitt massevis av plater, mye basert på andres materiale. Hun er ironisk nok kanskje den som har utgitt flest Dylan-covere. Hennes siste plate kom i 2008. Hun er en aldrende kvinne på godt over seksti. Stemmen er ikke det den engang var og hun kunne lett havnet i ”dame i kirkekor med sprukken stemme og permanenthår”-kategorien. Det gjør hun ikke. Både produsenten Steve Earle og Baez selv forstår at den rustikke og lett hese stemmen, har så mye patina og karakter at det er nok i seg selv. Hun prøver ikke på å nå fordums høyder. Hun prøver ikke å late som hun er ung og fager. I stedet utnytter hun sitt nye utgangspunkt og har laget en flott utgivelse trygt forankret i viseland. Baez har også vært klok nok til å basere utgivelsen på andres arbeider. Vi finner sanger av blant andre Elvis Costello, Steve Earl og Tom Waits. Albumet er lekkert produsert og fungerer i mine ørere utmerket. Gjennomgående synger hun flott og avbalansert, bortsette fra på ”Jerico Road” som er en forbausende blodfattig gospelvariant. Men det er unntaket.
Joan Baez spiller på Sentrum scene i Oslo 1. Desember. Dersom hun holder samme nivå som på hennes siste livealbum ”Ring them bells” kan det bli en flott konsert med en av sekstitallets aller største stjerner.
Fidelity 39, Stein Arne Nistad
fredag 19. juni 2009
Elefanter er ålreite dyr
En uhøytidlig og litt skeiv festspillrefleksjon av mailto:stein.arne.nistad@gazette.noe.noJeg sitter altså på toget. På vei hjem, etter en slags høykulturell 24, serie 1, i beste Jack Bauer-stil. Jeg har vært på festspillene i Bergen. Det er ikke min skyld. Festspillene i Bergen har for meg vært det nærmeste jeg kan huske å komme terror.
Utallige konsertopptak av mer eller mindre ukjente klassiske verker på radio i barndommen tok nesten all sendetid på NRK. Jeg er og har alltid vært mer for festivaler med mer eller mindre utagerende eller fallerte rockestjerner. Men nå, festspillene på speed. Seks kulturopplevelser på et drøyt døgn. Og vi snakker kulturelle opplevelser i hardcoreutgaven av ordet. Egentlig var det samboer Mariannes ide. Hun mener hun definitivt er på et litt høyere kulturelt nivå enn meg, selv om hun etter hvert også har begynt å få et forhold til Dylan og ekte musikk. Men – hun ville altså forsøke å oppdra meg litt og la meg oppleve Festspillene – slik Festpillene virkelig kan oppleves, da fortsatt basert på hennes subjektive oppfatning.
Applaus folkens
Tog fra Oslo til Bergen er en fin opplevelse. Det gir tid til ettertanke og refleksjon. En slags langsom tid – en type tid det er for lite av. Så Bergen. Flott vær, sol varme og behagelig fravær av regn. En vakker by, en langsom by. Festspillene setter ærlig talt ikke så veldig preg på byen. Da bortsett fra noen bannere, litt oppstyr på Torgallmenningen og OiOi-festivalens applausmaskin. En skikkelig egotripp hvor du går inn i maskinen og får stående applaus fra et overentusiastisk publikum på video. Selvsagt helt fortjent.
Et puslespill
Vi har innkvarter oss hos gode venner, rusler rundt i byen, kjøper litt mat og lader opp. Jon Fosses første teaterstykke ”Og aldri skal vi skiljast”. Egentlig liker jeg Fosse. Hans repeterende stil, hvor samme tema bearbeides og nyanseres gjennom uttallige gjentagelser er fascinerende og har gitt ham internasjonal ry. Dette stykket er bygd opp på samme måten men det er tydelig at det er et ”ungdomsverk”. På et eller annet vis glipper det. Hva er egentlig handlingen. Hvem lever, hvem er døde. Hvem er til stede og hva er fantasi og hva er virkelighet? Det er som om noen tømmer tusen nesten identiske puslespillbiter på gulvet og ber deg lage ditt eget bilde - som verken er riktig eller galt. Det er din fortolkning som gjelder. Det hele blir ganske løst for meg. Men Fosse engasjerer. Vi og vertskapet blir sittende og diskutere stykket under middagen. Et fantastisk åtteretters måltid på Colonialen, en av Bergens aller beste restauranter. En nytelse fra a til å. Et måltid finkulturen verdig.
Det verste er at diskusjonen rundt Fosses stykke fortsetter ved frokosten dagen etter. Vi har sovet en lang velværenatt – og Fosse surrer fortsatt rundt. Marianne har oppdaget at tittelen på stykket aldri blir uttalt i teksten. Hva kan vel det bety. Ikke aner jeg, men det handler åpenbart om samliv og smerte og hjerte og den slags – såpass registrerte jeg da.
Turisten
Så er det Brahms. Gratiskonsert i Grieghallen. En flott dag, i flott sal. En trio, med benevnelsen: Trio i H op. 8, for piano, cello og fiolin. Mange gråsprengte i salen. Jeg erkjenner at jeg faktisk er en av dem. Men jeg har i alle fall shorts og sandaler. Du ser ut som en turist sier Marianne. Jeg skjønner at jeg burde kostet på meg en Dylan t-skjorte, sorte jeans og sko. Kanskje mørke solbriller. Turist liksom. Men Brahms fungerer bra. Cellisten er fantastisk, pianisten ok men fiolinisten sliter. Jeg er ingen ekspert på klassisk musikk, men hun bomma til tider både på toner og timing. En litt dårlig dag på jobben. Var det ikke litt atonalt spør Marianne. Jeg nikker før vi stopper ved en relativt mystisk person. Han luker av alkohol, står med bar overkropp og en meget tykk kjetting surret rundt halsen. Vi spør om hvorfor. Han snakker om matematikk og fysikk og balanse. Han må ha kjettingen for å være i balanse om sommeren. Han må kompensere for de mange og tunge vinterklærne. Jaha sier jeg og tenker at mannen definitivt er sprøyte gal. Eller var vi utsatt for en oppsøkende kunstinstallasjon?
Et slags nederlag
Gal eller ikke. Vi spiser litt og skal på Carte Blanche danseforestilling ”Klunen”. Salen er stor og fylt med plastpaller. Samtidsmusikk selvfølgelig. Det betyr lyder i ymse former uten noen spesiell sammenheng eller struktur spør du meg. Danserne er skjult blant publikum og dukker liksom bare opp. Først i form av en danser som sleper rundt på plaststoler, en med kunstløpskøyter rundt halsen. Det er par-konstellasjoner av ymse slag, fremstilt i dans over og under bord, opp mot vegg. Finalen er en danser som liggende på gulvet byggende last på et lite, dvs 10 cm høyt pinneesel. Jeg føler meg dum. Jo, jeg ser at danserne kan danse, at kroppsbeherskelsen er perfekt, men jeg skjønner faktisk lite eller ingenting av hva de holder på med, hva de egentlig vil eller poenget med hele forestillingen. Nok et åpent tolkningsrom uten knagger.
Dobbel dose
Vi forflytter oss til neste danseforestilling. Billetten viser seg å være en billett til en dobbel økt med dans. Stykket heter ”Pixel” og er en skikkelig multimediaaffære. Det åpner foruroligende. Vi ledes til lyd noe som minner om en meget anstrengt flydur av noe slag inn i et helt mørkt rom. Derfra blir vi ført videre inn i selve installasjonene som er en 4 x 17 meter tunell. Marianne holder seg for ørene og virker skremt. Jeg tenker over hvor lang tid et menneske vil kunne oppholde seg i denne støyen uten å tørne. Jeg konkluderer at en drøy time trolig vil holde før hodet er smelta ned for godt. Heldigvis blir det roligere før det. Pixel er en veldig kul affære. Musikk, multimedia og en mannlig danser med en utrolig perfekt kropp. Et lerret som skyves frem og tilbake i tunellen. Ganske engasjerende. Den perfekte danseren formidler et slags oppgjør og forsøker å distansere seg fra sin egen fremtid, forfall eller autoriteter av ymse slag. Denne kampen blir illustrert av en mann bak lerretet. Han har en kropp mistenkelig lik min egen, som er for nedadgående og i fritt forfall. Jeg tenker at jeg må trimme mer, og kikker over på Marianne som jeg innbiller meg synes den unge perfekte dansekroppen rett og slett er ganske fin. På slutten av forstillingen danses det med et live kamera. Plutselig dukker både jeg og Marianne opp på skjermen. Og ikke nok med det! Den unge lekre zoomer inn på min vakre, og gir kameraet til henne. Så tar det egentlig litt av. Marianne filmer og den unge vakre kler seg rett og slett naken foran henne, mens Jimi Hendrix ”Hey Joe” dundrer over høytalerne. Ikke det at danseren er så VELDIG godt utstyrt, men et snev av prestasjonsangst kommer snikende. Danseren snur seg, løper inn i solnedgangen. Jo da, dette skjønner jeg noe av. Jeg må begynne å trimme…
En lett depresjon
Etter forestillingen er Marianne egentlig litt deppa. Hun var så oppatt med å være flink filmpike at hun egentlig ikke fikk med seg så mye av strippeshowet. Jeg beroliger henne med at det egentlig var snakk om ganske tamme greier. Dagen er litt på hell. Vi tar en øl og beveger oss mot ”Elephant Stories”. Det viser seg å være en ganske lang forestilling. Stykket varer i nesten fire timer. I Festspillsammenheng er det imidlertid slett ikke SÅ lenge. I nabosalen spiller de den ekstremt eksperimentelle, og etter noens mening skandaleaktige forestillingen, Vildanden. Første forestilling ble stoppet i første akt etter sju timer, i to-tre tida på natta. Skal en få med seg alt må en sette av et par, tre døgn … jo da, kunst kan være krevende.
Musikk og en sprø oppfinner
Men altså Elephant Stories. En lang eksperimentell musikkteaterforestilling med talekor, multimedia og gitartrio. Heldigvis får vi utdelt en slags innledning ved inngangen, som forteller oss litt om hva vi har i vente. Utgangspunktet er, av alle ting, en reklamefilm Thomas Edison laget i 1903 for å promotere likestrøm fremfor vekselstrøm. Filmen viser hvor farlig vekselstrøm er, ved at en elefant henrettes med 6000 volt vekselstrøm. Den har trampet i hjel tre mennesker på den amerikanske landsbygda og er dømt til døden på grunn av sine overgrep. Det høres ganske snålt ut, men forestillingen er et kreativt overflødighetshorn. Her spiller klassisk musikk, ulike teaterformer og multimedia sammen. Gitartrioen fremfører Johann Sebastian Bachs Passacaglia i c-moll, Elfriede Jelineks stykke Über Tiere og Tore Vagn Lids nyskrevete Passacaglia. Forestillingen drøfter problemstillinger som handler om genetikk, ansvarlighet, psykiatri og dypest sett om menneskeverd og valg. Det er faktisk en av de mest nyskapende, engasjerende, inkluderende og spennende teaterforestillingene jeg noen gang har sett. Etter forestillingen er det en diskusjon mellom publikum, en vitenskapsfilosof, en psykolog, en genforsker og en filosof. Vi konkluderer med at dette var viktig, før vi tusler hjemover i sommernatten.
Matt, endret og positiv
Så sitter jeg her. Litt matt. Litte endret. Det er ganske fasinerende å bli klasebombet med en mengde impulser og inntrykk som ikke er enkle, åpenbare eller forståelige. Dette er kunstens natur. Det åpenbare og enkle flytter ingen grenser. Det gir ingen økt innsikt. Det gir ingen vekst. Derfor var dette døgnet, ironi og sarkasme til tross, verdifulle og endrende. Bergen er en fin by. Festspillene har et variert og spennende program. Jeg tror vi beveget oss i ytterkant av det tilgjengelige. Men – jeg skal til Festspillene neste år også - og anbefaler reisen på det varmeste. Jeg skal dessuten se Elephant Stories igjen, når det settes opp på Nationaltheatret 5. september. Dette tenker jeg mens togets suser mot Oslo, og Vildanden muligens har kommet til andre akt …
Stein Arne Nistad
Fidelity 39
Anmeldelse: Together Trough Life, Bob Dylan
Together Trough Life
Bob Dylan
Bob Dylan har en forunderlig evne til å frigjøre seg fra seg selv. Han har et nesten umulig utgangspunkt. I ulike kåringer av de viktigste album gjennom alle tider er Dylan nesten alltid representert med tre-fire album helt øverst på lista. Med andre ord vil enhver ny Dylan-utgivelse måles mot det ypperste som noen gang er utgitt – og da av mannen selv.
Dylan har egentlig et ganske avklart forhold til dette. I et intervju reflekterer han over at det er noe magisk knyttet til hans tidligere arbeider. ”Darkness at the break of noon, Shadows even the silver spoon, The handmade blade, the child's balloon, Eclipses both the sun and moon ”. ”Forsøk å skrive noe sånt” sier han og fortsetter: ”Jeg gjorde det – men kan ikke det lenger. Men jeg kan gjøre andre ting …”.
Together Trough Life er definitivt en annen ting. Etter det fantastiske comeback-albumet ”Time out of mind” fulgte han opp med ”Love & Theft” og bestselgeren ”Modern Times”. Det sistnevnte toppet listene i USA og mange andre land. Den nye utgivelsen er ikke en videreføring av disse arbeidene. Albumet går både musikalsk og tekstmessig i en annen retning. Tekstene er av ukjente årsaker skrevet i samarbeid med Grateful Deads Robert Hunter. Dylan har samarbeidet med han før på det ganske slette albumet Down In The Groove.
Temaet i tekstene denne gangen er kjærlighet i ymse varianter, fortalt både med sarkasme, humor og ironi. Har du for eksempel hørt Dylan le? Det skjer her på ”My wife`s hometown”. Det er kun et par tre sanger som i kjent stil oppfattes som refsende og kritiske. Aller tydeligst er det på ”It`s all good” hvor Dylan beskriver hvordan alt er i ferd med og degenereres og forflates, samtidig som makta kommuniserer ”It`s all good”. En slags ”gi faen” holdning hvor alt går til grunne i en dødsspiral på innerskjær.
Musikerne på utgivelsen er deler av Dylans faste turneband forsterket med Los Lobos David Hidalgo på trekkspill og Tom Pettys høyre hand, Mike Campbell på gitar. Begge disse bidrar til å skape nye lydbilder og en annen type energi. Campbells gitarspill gir mye mer trøkk i bandet. Dylans faste band har i dagens utgave etter min mening et problem med uinspirerte og lite utagerende gitarister.
Musikalsk er Dylan også på en annerledes reise. Førsteinntrykket er et slags cafe-band på grensen mellom sydstatene og Mexico. Et samspilt band, utpreget livefeeling og bluesinspirasjon. Etterhvert blir det klart at en slik beskrivelse er altfor enkel. Dylan smelter sammen impulser fra ulike musikalske retninger og skaper en slags ny musikk. Den er igjenkjennbar, men allikevel unik og særpreget. Derfor kan den heller ikke klassifiseres som tex-mex eller blues eller noe annet. Dette er Dylans musikk hvor han destillerer og reformulerer og leker. Faktisk har ”Together Trough Life” mye til felles både med ”The Basement Tapes” og ”New Morning” pussig nok uten å være en kopi eller ligne på noen av dem. Albumet opplever jeg også som noe av det mer konsistente Dylan har laget. Alt henger sammen og skaper en særegen og unik stemning som bærer igjennom hele albumet.
Albumet er preget av en positiv energi og spilleglede. Det er tydelig at dette prosjektet er noe både Dylan og bandet har stor glede av å realisere. Årsaken er kanskje å finne i det faktumet at albumet poppet opp ut fra ingenting. Dylan skulle skrive en sang til Olivier Dahans nye film “My Own Love Song”. Dylan ble åpenbart inspirert og albumet ble skapt i løpet av en kort, intens og inspirert periode.
Together Trough Life er definitivt ikke Dylans beste eller viktigste album – men kanskje det mest frigjorte. Det føyer seg pent inn i rekken av Dylans utrolig flotte utgivelser sent i karrieren. Som den største har Dylan ikke lenger noe å bevise. At han nok engang tryller frem et album som er engasjerende, nyskapende og som i tillegg topper hitlistene, er både oppsiktsvekkende og gledelig. Dylan og hans publikum er fortsatt Together Trough Life.
Stein Arne Nistad
Fidelity nr 39
Abonner på:
Innlegg (Atom)
